Reisebrev fra Rektor ved Søve vgs Harald Øverbø

 

REISEBREV 1 fra Harald i Guatemala

 

Ja, her er en liten hilsen fra Monte Cristo i Guatemala. Skulle så gjerne ha sendt dere noen bilder, men de tekniske utfordringene her er litt for store - i alle fall foreløpig. Her nær Stillehavet er det svært varmt. Hadde noen dager først i Antigua og Ciudad de Guatemala som ligger på nesten 1500 m høyde og hadde behagelig klima a la norsk sommer på Østlandet. Men her vest i Fylket Retalhaleu og byen Champerico og lokalsamfunnet Monte Cristo er det bortimot 40 grader om dagen og for varmt om natten. Men menneskene er fantastiske, og det er helt tydelig at Fagforbundet i Telemark og Søve vgs., samt NORAD og Vennskapssambandet Tinn (Rjukan) - Monte Cristo har satt tydelige merker etter seg. En må selvsagt ikke sammenlikne med norske forhold, men det er tydelig at mange i det kollektive samfunnet har fått en betydelig heving av levestandard og sikkerhet rundt seg. Jeg vil ha masse å formidle når jeg kommer tilbake, men jeg tror jeg kan si at det er viktig at internasjonalisering enkelte ganger bør foregå utenfor Europa, slik som her, og at det har et perspektiv av Nord-Sør samarbeid i seg. Jeg hadde også en 2 timers samtale med Maria Pacheca som representerer Kiej de los Bosques, som er en slags entreprenørskapsorganisasjon for Maya-kvinner som ønsker å produsere, markedsføre og selge sine spesielle håndverksprodukter. De har gjort stor framgang siden hun besøkte Sove. Det skulle ikke forundre meg om vi her snakker om nok en fredspriskandidat fra Guatemala. Veggene var dekorert med bilder av Maria sammen med politiske ledere som Eduard Sjevardnadse, George Bush og Hillary Clinton. I tillegg var deltakerbeviset for Kjerringsveiven plassert på hedersplass på veggen.

 

Velkomsten jeg fikk i Monte Cristo var bare fantastisk! De hadde salutt da jeg gikk ut av bilen, og i samfunnshuset stod det med store bokstaver: Bienvenido Harald. Det samme stod det forøvrig utenfor soverommet i leiligheten min. Søve blir nevnt i mange sammenhenger. Alt var vel forberedt for meg, og mine venner fra besøket på Søve visste ikke hvordan de skal gjøre det best for meg for at jeg skal trives. Jeg har hatt møte med Fylkesskolesjefen i Retalhuleu fylke og ordføreren i Champerico by, som ligger noen km unna M.C. Vi drøftet muligheten av å bistå med oppstart av landbruksutdannelse for bønder (campesinos)

 

I natt fikk jeg noen myggestikk, selv om jeg ligger og sover i moskitonett. Det skal visstnok ikke være farlig mygg til vanlig, men de kan forekomme. Jeg har tatt vaksine mot malaria. Svineinfluensa har befolkningen her bare så vidt hørt om, så de ble overrasket over å høre at Tom Erik hadde fått den.

 

I midten av neste uke skal jeg ha noen dager med "ferie" på egenhånd rundt Lago Atitlan, visstnok et av de mest naturskjønne steder i verden. Der skal jeg bo i et lite hotell drevet av et norsk ektepar. Håper det blir anledning til å få en guidet tur opp på en aktiv vulkan. Det er liksom litt spennende når en til daglig leder en skole som ligger midt i en vulkan - selv om den altså var aktiv for 580 millioner år siden, i prekambrium! Deretter skal jeg igjen til Ciudad for å ha møte med den norske ambassadøren som er en meget bevisst herremann i forhold til Norads engasjement i Monte Cristo. Han har selv foreslått at Søve bør kunne være en samarbeidspartner i forhold til å få til landbruksutdannelse i området.

 

De siste dagene blir det et besøk i Peten området i Tikal nord i landet på grensa til Mexico, der jeg skal ta i øyesyn de kjempemessige ruinene fra tidlig Mayakulturer som ligger midt i jungelen, og som på mange måter framstår som en gåte.

 

Jeg er nok ingen dogmatisk sosialist, men det er for j... lig at 70 % av jorda skal eies av 20 familier i store latifundier og fincas med tusenvis av lutfattige jordløse campesinos til å arbeide for seg. Det går ikke an å tro at slike forhold skal skaffe varig fred uten strukturendringer. Men inntil så måtte skje, så er altså tilfellet Monte Cristo svært positivt og ganske enestående. I dag har jeg vært ute på markene og sett på mais og sesamfrødyrking, samt inspisert parkanlegget som våre elever fra Søve bygde for 1 1/2 år siden. Plantene (las plantas ornamentales) var blitt store, og de blir godt fulgt opp av flinke ungdommer og gartnere. Jeg var med på markene og prøvde å riste sesamfrø ut av de tørkede plantene. Det minte veldig om prosessen som foregikk for hånd i Norge når kornet skulle treskes på låvegulvet med en leddet kjepp(som jeg ikke husker navnet på i øyeblikket)

 

Et meget godt vitnemål om den norske innsatsen er barnehagebygget "Jardin Infantil Vidar Stang" - oppkalt etter Fagforbundets leder i Telemark, som har gjort en kjempeinnsats i dette prosjektet. Navnet står med 1 m høye bokstaver på utsiden av barnehagen. Skolen og barnehagen har forøvrig 2 mnd ferie her nå, og de kaller denne årstida for vår at det er vår….

 

 

Mayaer, kaqchikel og andre indianerstammer lever side om side i landsbyen sammen med spansk-ættede. Jeg har ikke inntrykk av at det eksisterer noen raseproblemer innafor fellesskapet. Adrian (var med på Sove) treffer jeg nesten hver dag. Han er en slags rådmann og har stor autoritet, og jeg oppfatter han som en helstøpt flott leder Det samme gjelder de andre ansvarshavende som vi stort sett også traff på Søve. Fellesskapet er delt opp i 8 regioner med en valgt representant fra hver til et slags styrende demokratisk råd som tar avgjørelser. Felles arbeidsplikt og fordelingen av denne er den saken som det kan vare mest uenighet om, ble det sagt. Kanskje ikke uventet......

Ellers sa suger jeg spansk-kunnskaper hver dag, og kan vel påstå at jeg er kommet litt over nivået "te quiere mucho". Men det er langt igjen for en gammel mann....Det beste vill nok nå ha vært å tatt et intensivt kurs og etterpå vært i området en tid.

 

Saludos de Monte Christo para todos los alumnos, professores, campesinos y otros de escuela agricultura Søve en Noruega!!

 

Harald

 

Henvisninger: Intervju med Maria Pacheco

Diverse bilder fra bygninger, parkanlegg og marker

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reisebrev 2 fra Harald i Guatemala

Når jeg skriver dette, så er det søndag klokka 11.30, og jeg har returnert til Antigua. Været er nydelig ute med ca 23 varmegrader i 1000 m høyde, men jeg velger å bruke en stund på internettcafe her i Antigua fordi nettet ser ut til å fungere kjempefint i forhold til i Monte Cristo og Atitlan/Jaibalito. Tastaturet er litt slitt, og dessuten har vi jo en nordisk utfordring i forholdet til bokstavene, men det får dere bære over med.

 

Aller først så får jeg kanskje si at oppholdet har blitt til de grader vellykket takket være planleggingen til Miguel Utreras og Adrian Carmelo, "el jefe", i Monte Cristo og hans stab. Blant andre Rosivel Giron. Men mange andre har deltatt for å få gjennomført dette besøket. Jeg vil også nevne Fagforbundets Vidar Stang, som en uunværlig motivator for dette prosjektet og med en ustoppelig vilje til å få til ting.

 

Jeg får først fortelle litt om de siste dagene i Monte Cristo. De viktigste landbruksproduktene i Monte Cristo er mais, sesam og kveg (kjøtt, melk). Dette lever folk av til daglig og de dyrker det kollektivt for å betale tilbake jordkjøpet som var selve grunnlaget for dannelsen av Aldea Agraria Monte Cristo og utviklingsprosjektet. Så vidt jeg har forstått så dreier det seg om kjøp av et område på omlag 75 hektar. Det skulle være i areal noe større enn Søve eiendom når vi tar med dyrkingsareal, skog og beite. Historisk sett så har alle områder i "Otra Mundo", altså den andre verden, tilhørt de indianske urinnvånerne, mayaene, inkaene, aztekerne og andre. De tre nevnte er vel de viktigste, og i Guatemala er de fleste mayaer av ett eller annet slag. Men det finnes altså over 20 ulike grupper i Guatemala, og de forstår ikke språket til hverandre, selv om det blir vanligere nå å kunne en del spansk i tillegg. I Jaibalito ved Atitlan f.eks. kunne ikke indianerne i denne byen forstå språket i en annen landsby bortenfor der det nå bare tar 20 min å kjøre med båt. I Monte Cristo er det også mange mayagrupper med ulikt språk, men alle der i byen forstår spansk mer eller mindre i tillegg.

 

Tilbake til fredsprosessen. Norge har hatt et særlig ansvar i ettertid fordi den norske regjeringen var med på å forhandle fram avtalen, og den ble underskrevet i Oslo i 1996, etter 36 år med borgerkrig der over 40.000 mennesker ble drept, derav mange mayalandsbyer som ble utradert totalt. I tillegg ble det mange internflyktninger og eksternflyktninger (bl.a. til Mexico) Mange av mayaene har jeg forstått var ikke med i geriljaen og de støttet heller ikke spesielt regjeringsstyrkene. Husk også på tildeling av fredsprisen til Rigoberta Menchu, som har ført en utrettelig kamp for å få myndighetenes forklaring på hvor det ble av mange indianere- Hvorfor nettopp så mange masakre på mayaer har jeg ikke fått helt klart for meg. Maria Pacheco mente det var på grunn av tilgang til naturressurser. Jeg vil snakke nærmere med ambassadør Lars Vaagen om dette når jeg treffer han på onsdag f.k. Han ringte meg forøvrig i dag og ønsket meg velkommen. Flere mennesker, både norske og innfødte, som jeg har vært i kontakt med sier at han er et engasjert menneske, så jeg ser fram til dette møtet. En viktig del av fredstraktaten var at det skulle opprettes et jordfond som skulle gjøre det mulig for urbefolkningen i landet å kjøpe opp fincaer (store gårder) og deler av latifundier (storgods). Dette har nok ikke skjedd i så stor grad som man kunne ønske, men Aldea Monte Cristo og prosjektet Mayas Sin Tierra (maya uten jord) er altså et godt eksempel på oppfølging av traktaten mellom geriljaen og regjeringen. I andre områder i Retalhuleu Departemento (fylke) ligger andre liknende bosettinger med bistand fra andre nasjoner.

 

Innbyggerne i MC oppfordres til å dyrke matplanter og holde litt husdyr på sin egen eiendom rundt husene, gjerne også for salg til andre. Men det lille samfunnet (ca 1500 mennesker) er helt avhengig av å skape verdier som kan selges for å betale penger tilbake til jordfondet. Dette har gått bra så langt. Jeg tror blant annet at lederne (f.eks. Adrian) har stor autoritet blant innbyggerne, og det er viktig.

 

Jeg må skynde meg å skyte inn at for meg skjærer det å høre at mayaer må kjøpe tilbake jord fra de som i sin tid stjal den ved makt. Jeg tenker da på Cristobal Colon (Columbus), Pedro Alvodar (som hadde et særlig ansvar for annekteringen av Guatemala på vegne av den spanske tronen) og alle de andre qonquestadorene vi kjenner fra historien. Men så rar kan altså verden være. Jeg får en liten assosiasjon til Israel - Palestina problematikken og andre liknende uosteder der eiendomsrett til land er temaet.

 

Ved selvsyn fikk jeg se de frodige avlingene av mais og sesam, som ble høstet da jeg var der, og som ble dyrket i annenhver rad bortetter. Alt arbeid gjort for hånd ute i 40 graders varme. Helt uutholdelig for en nordboer. Jeg måtte fylle på med vann hele tida.

 

Likedan fikk jeg innblikk i kvegholdet. Klokka 8 en dag ble jeg hentet av to guajiros (cowbys) på hest, og sannelig hadde de med et tamt dyr til meg også. Som rektor på en skole med hestefag har jeg vel alltid vært litt tilbakeholden med å fortelle at jeg liksom ikke liker helt det dyret. Har liksom ikke følelsen av at det dyret passer å ha meg på ryggen (eller kanskje er det motsatt?) Vel, opp i salen bar det, og så red vi avgårde 2-3 km over flate solrike beiter til vi kom til en kvegflokk på 250 sta kuer som skulle drives over flere andre beiter og inn i en innhegning. Da var vi 5 guajiros (meg altså inkludert) som gjorde jobben. Det gikk egentlig over all forventning. Alle dyra kom innenfor. Så ble det fyrt opp et bål, og da skjønte jeg jo hva som skulle skje. Dyra skulle enkeltvis fanges med lasso i hver "ende" av en gujiro på hesteryggen med lasso og stramt tau for å brennemerkes med MC (Monte Cristo) . Det var heldigvis og selvsagt ikke engang på tale at jeg skulle være med på det, sa jeg kunne stige ned fra hesteryggen og beskue prosessen i stedet. Vondt var det vel for dyra, både å bli tvunget ned på bakken med stram lasso og selvsagt selve brennemerkingen. Men det hele skjedde med en så stor ferdighet fra folkenes og hestenes side at lidelsene ble i alle fall kortvarige. Etter få sekunder spratt dyra opp og så livlige ut igjen. Over området steg en eim av barbecue-lukt. Jeg har gode videopptak og bilder av det hele.

 

Ellers så hadde jeg møter med de lokale myndighetene i Retalhuleu fylke, både varaordfører og fylkesskolesjef (som hadde ansvar for alle nivåer, så det var vel en slags blanding av fylkesmann og fylkesskolesjef hos oss, dersom vi skal skal sammenlikne systemet i hjemlandet med Guatemala. Dette møtet ble noe amputert både på grunn av min svært enkle spanskkompetanse og sjefens manglende interesse (tok mobiltlf under møtet og fikk plutselig annet oppdrag). Men jeg hadde følelsen av at han så nytte i ideen om at Søve kanskje kunne bistå noe med å opprette landbruksfaglig utdanning i fylket. Dette er forøvrig noe Ambassadør Lars Vaagen og jeg skal snakke om på møtet vi skal ha førstkommende onsdag.

 

Sa dro vi til rådhuset i Champerico kommune, som altså er “vertskommune” for Monte Cristo. Denne byen ligger ca en mil lenger vest, ved Stillehavet, og det blåser en herlig vind som faktisk gjør livet lettere å leve i tropene. Siden møtet med Fylkesskolesjefen skjedde, så hadde det dukket opp ei hyggelig jente i Monte Cristo på 16 år som spurte om hun skulle tolke via engelsk. Hun hadde nemlig bodd i Boston ett år hos sin far og var god i engelsk. Fra da av ble all kommunikasjon lettere. Hun var med meg på alt som skjedde. Vi fikk audiens hos varaordfører, og selv om det også her var mobiltelefonavbrudd, så gav han uttrykk for stor takknemlighet for den norske bistanden i Monte Cristo (som også forøvrig representerer betydelige NORAD-midler). Han poengterte spesielt at det norske engasjementet i MC i stor grad var rettet inn mot ungdommen og at tanken om landbruksutdannelse var svært interessant.

 

Her ble det også tid for et bad i Stillehavet – for første gang for mitt vedkommende. Med sine ca 30 grader fikk det temperaturen i Middelhavet til å virke kald. Da kan dere tro at Harald koste seg …

 

En absolutt høydare var da vertskapet inviterte amigo Harald på en lancha (stor flatbunnet båt til å frakte folk og utstyr i) i mangrove-sumpområdet nord for Champerico. Denne natur-, plante- og dyrelivsopplevelsen kan ikke beskrives i ord. Jeg tror jeg må si at jeg kommer litt nærmere opplevelsen ved å vise bilder fra denne utflukten ved en senere anledning.

 

Det var også et høydepunkt å få omvisning i parken i sentrumsområdet som var opparbeidet av Søves elever da de var her i 2008. Plantene var vokst, og takket være norsk bistand så fikk plantene jevnlig stell og vanning via et vanningssystem med spredere som nettopp var installert. Jeg ble invitert til å foreta høytidelig snorklipping i forbindelse med åpning av dette. Jeg følte meg vel litt som Olav Tveiten i visa, men synes jo det var en stor ære å være med på seremonien på denne måten.

 

Aldea Monte Cristo er delt inn i 8 regioner med valgt representant fra hver av disse til et slags råd, som skal fremme saker og foreta beslutninger etter gitte statutter. Jeg ble invitert til et slikt møte, og det ble der presentert planer for et lite sykehus og apotek i landsbyen som skulle være neste prosjekt etter at markedshuset står ferdig nå i desember. Dette huset er forøvrig veldig viktig for innbyggerne. Jeg fikk omvisning i dette. Det var et stort luftig murhus ,med i alt 18 boder der det skal vare mulig å få omsatt lokale produkter til hverandre i landsbyen, kanskje etter hvert også varer utenfra.

Litt mer om sykhuset (eller sykestuen om man vil): Det var vel en liten tanke bak å innlemme meg i disse sykhusplanene. Prosjektet har en kostnadsramme pa 1,3 mill quetsales, som med dagens kurs tilsvarer ca 1 mill. NOK.

 

Onsdag ettermiddag var det duket for avslutning av mitt besøk. Samtidig var det innvielse av et nytt speakeranlegg i samfunnshuset som var kjøpt inn av penger som var samlet inn av ansatte pa Søve vgs før jeg dro. I tillegg hadde Frida Sviland bedt om å få bidra med private midler fordi hun hadde besøkt MC og visste om behovet. Anlegget, som kostet ca 5000 kr, fungerte perfekt og vil utvilsomt bl.a. være til nytte i informasjonsarbeidet framover.

 

Seremonien ble ledet av Adrian, “el jefe”. Først ble den guatemalske nasjonalsangen spilt, alle stod og hadde høyre handa plassert over hjertet. Deretter runget “Ja, vi elsker” over høyttalerne. Aldri har vel det føltes viktigere å ha en slik felles nasjonal eiendom. Det norske og guatemalske flagget var plassert i stort format på den samme veggen som plakaten “Buenvnido Harald” stod da jeg kom. Et titalls folk spratt opp av forsamlingen og holdt takketale til meg. Jeg hadde jo ikke gjort stort, men det var helt sikkert uttrykk for den betydningen den norske innsatsen totalt har hatt. Her snakker man f.eks. om Lars (ambassadør Vaagen), Vidar (Stang i Fagforbundet Telemark), Miguel (Utreras), Tom Erik (Pettersen), Sveinung (Børte), Linn (Obrestad), Steinar (Miland) og elevene fra Søve som var i MC og mange andre. Så ser det vel ut at jeg også kommer noe med i dette selskapet. Det er selvsagt hyggelig, men lyder heller ufortjent, i alle fall foreløpig)

 

Møtet ble avsluttet med “un beso para Harald” fra alle. En etter en kom alle i salen opp og gav meg en omfavnelse og klem. Det er klart slikt gjør inntrykk.

Alt i M.C. var i det hele preget av overveldende hjertelighet og varme fra mennesker som har fått en betydelig bedret situasjon i hverdagen. Et uttrykk for det samme var da det dukket opp en kraftkar på trappa mi med en kjempestor machete i handa da jeg skulle legge meg siste kvelden. Han sa han ville passe på meg så det ikke skulle skje meg noe siste natta. Det nyttet ikke å nekte for tjenesten, så jeg gav han en bolle med papayafrukt, ei flaske vann og en god stol å sitte på. Om morgenen viste det seg at han hadde holdt ord. Han satt der fremdeles….

 

Klokka 4.30 neste dag tok Humberto og jeg kyllingbuss fra MC til Retalhuleu (som altså både er navn på fylkeshovedstaden og selve fylket (departemento). Disse bussene blir kalt kyllingbusser av to grunner: De har ofte kyllinger i kasser på taket, og folk sitter/står tett som kyllinger inne i dem) Bussene er for en stor del eldre avdankede amerikanske skolebusser, og flere av dem bærer preg av det. Dawson City Schoolbus stod det på den jeg tok til Reu. Mange busseiere setter imidlertid sitt personlige fargerike preg på dem, og så får de gjerne et navn med hentydning til bibelen. “Regalo de Dios” stod det i fronten på en jeg så., altså Guds gave. Det blir vanligvis frarådt turister å dra med disse på grunn av violincia, altså volden som fortsatt rår i kjølevannet av borgerkrigen. Men her på vestkysten er det lite av den slags, og dessuten var Humberto min “bodyguard”.

 

Deretter ble jeg kjørt av gode venner 3 timer til Lago Atitlan, Panachatel og Jaibalito til et norskdrevet hotel, Vulcano Lodge, hvor jeg var i 2 døgn. Dette gav meg også store kontrastfylte opplevelser som jeg får fortelle mer om siden. Jeg får bare antyde at jeg fikk kjennskap til et omfattende norsk miljø jeg ikke ante eksisterte i denne delen av verden.

 

Veien er den såkalte Carretero Interamericana. Ganske bra, men med en del trailertrafikk. Vi fikk et stopp pa 50 minutter på grunn av en dødsulykke. Og da vi hadde tatt av mot Lago Atilen, kjørte Rosivel rett i et asfalthull og punkterte. Reservehjulet var selvsagt tomt for luft, men en politipatrulje hjalp til (selvsagt mot privat betaling) med å skaffe et nytt hjul i nærheten. Fra Atitlan ba jeg den norske hotellverten å ordne trygg transport for meg. Det ble gjort med en ny minibuss, shuttle, som hotellene driver nærmest i fellesskap. Her hadde jeg godt selskap med amerikanske studenter som bedrev globetrotting.

 

Og her sitter jeg altsa og skriver, og det har jeg jamen gjort i snart 3 timer. Da tror jeg jeg avslutter i denne omgangen. Dersom det blir et brev til, sa starter jeg altsa med det i Jaibalito ved Atitlan.

 

Jeg skal na ut og fa kjopt meg noe som pa spansk starter med c og slutter med a. Deretter sak jeg fa vasket noen klar i et laundry og bestille tur til en vulkantopp, sannasynligvis i morgen.

 

Ha det bra alle som måtte lese dette!

Saludos!

Harald

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reisebrev 3 fra Harald i Guatemala

 

 

Jeg skrev i forrige brev at jeg skulle starte med oppholdet ved Lago Atitlan. Egentlig la jeg inn et besøk i Atitlan fordi mange har sagt at det var et pent sted og at det var godt klima der. De to siste tingene var i alle fall riktig. Med sine nesten drøyt 1500 meter over havet har skaperen sørget for at det for nordmenn er behagelige 25 grader mer eller mindre hele året på dagtid. Jeg må villig innrømme at det rett tog slett var for varmt i Monte Cristo med tanke på å holde ut lengre tid der for en nordmann. Atitlansjøen er omgitt av tre vulkaner, San Pedro, Atitlan og Toliman. Selve sjøen er ung, bare ca 85000 år gammel, og den ble dannet i forbindelse med en enorm eksplosjon. Vi snakker vel altså om en av de såkalte supervulkanene som etterlot seg nedfall i stor omkrets. Forskerne mener visstnok å ha funnet nedfall fra denne helt nord i Miami.

 

Her oppe er det levende mayasamfunn som fortsatt utøver sine daglige gjøremål slik de har gjort i årtider. Språkene kan være like forskjellige som folkedraktene. I Jaibalito, der jeg bodde, var det mest kaqchikel, et språk som har forholdsvis stor utbredelse, men i ulike varianter. Et annet heter mam.

 

Det er helt utrolig hvordan mayaene dyrker sin mais og andre produkter i de bratte liene opp fra sjøen.Det er ikke mye uutnyttet mark som får stå. En nordmann jeg traff her oppe sa forøvrig at et av de lokale indianerspråkene har et eget ord for noe som på norsk kan oversettes med ”han datt av jordene og ble drept ”. Flere av landsbyene har ingen veiforbindelse, men ut fra hovedbyen Panajachel kan man ta fine lanchaer (små ferger) til landsbyene. Også her kan flere og flere spansk som annet språk, men til daglig bruker de sitt eget lokale.

 

Lago Atiltlan har ikke utløp på overflaten, og det som kommer av utslipp vil forbli i sjøen. Det blir frarådet a svelge vann når en bader her. Jeg tror det på litt sikt må tas et skikkelig skritt for a rense alle avløpene som går rett i sjøen og som forårsaker bakteriefloraen.

 

Jeg dro til Jaibalito fordi jeg hadde lest om et norskdrevet hotel der, Vulcano Lodge. Ganske riktig, der møtte verten meg, Terje Mæland fra Norge og Geiranger og litt Oslo. Han bodde der bortimot halve året, og drev som skipsagent for cruiseskip resten av året. Ansatte drev hotellet resten av tida. Han hadde holdt på med dette i 15 år og hadde fått et flott lite hotell ut av det. Spesielt var hagen så smakfull at det var en fryd å se på. I Jaibalito bodde det nok ikke flere enn et par hundre mayafamilier. Vi pratet sammen om mye. Han kunne fortelle at han holdt på a gi opp i 2005 da et jordras ødela deler av eiendommen, men han tok fart og startet på igjen. Han hadde 2 barn og kone i Norge som snart skulle komme, og den eldste datteren var langt på vei til å bli brukbar i det lokale språket i tillegg til spansk og andre språk.

 

Sa kommer det en meget hyggelig nordmann på hotellterassen neste dag og setter seg. Om ikke annet sa hadde vi felles interesse i å kose oss med en cigar. Men så begynner han å fortelle eventyret: Han hadde også vært her nærmere 15 sesonger deler av året, og nå hadde han over flere år bygd opp en aldeles nydelig ferievilla i nabobyen. Så ble jeg invitert dit, fikk omvisning på eiendommen inne og ute, fikk hilse på andre norske naboer og folk fra andre vestlige land. Dagen ble avsluttet med middag, og deretter hentet lanchaen meg hjem til hotellet.

 

Bildene vil vise langt mer enn det jeg greier å fa fram med ord.

 

For å komme hovedveien ned til Atitlansjøen må man kjøre gjennom en landsby som heter Solola som ligger på ca 3000 m høyde. Denne var enda mer arkaisk, viss jeg kan uttrykke meg slik. Her gikk til og med mennene i lokal mayadrakter til daglig. Terje Mæland kunne fortelle at han hadde fatt høre på nyhetene at noe hadde skjedd der oppe. Neste dag var alle avisene fulle på førstesiden med stoff om dette: Las marras (gjeng med kriminell adferd) hadde slått til og ranet en buss og drept 3 personer og skadd flere. ”La violencia” er et begrep her som de fleste her har et forhold til. Selv om det formelt altså ble fred i 1996, så ser det ut som noen få fortsatt lever av å rane, drepe, skape frykt og skade andre mennesker og eiendom.

 

(Etterpå fikk jeg høre en annen versjon enn den som stod i avisene. Det hadde kommet noen til landsbyen som hadde stjålet og plaget andre og så hadde de begynt å ordne opp selv fordi politiet ikke ville rydde opp. Deretter var det som skjedde en hevneaksjon overfor disse igjen) Hva som egentlig er sant vet ikke jeg. Men at det enkelte steder her, som i andre latinamerikanske land, er en del vold, er i alle fall sikkert.

 

Jeg tror imidlertid at jeg ved dette besøket i Atitlan har fått oppleve kanskje det vakreste stedet på jorden, samtidig som det jo er artig å se at de opprinnelige kulturene lever ganske bra. I handelsbodene i Panajachel har jeg handlet sa pass mye fint indianerhandverk at jeg må ta stilling til hva jeg må kvitte meg med av personlige eiendeler for ikke å få for mye vekt i kofferten på returreisen.

 

Så dro jeg da videre til Antigua igjen i shuttle buss. En fin tur I flott landskap. Bussen kjørte gjennom Solola, der livet gikk sin vante gang igjen etter ugjerningene 2 dager tidligere.

 

I går kveld tente de julelysene i Parque Central her i byen. Og så begynner julejuggelet å komme på plass i butikkene. Noe er jo likt Norge.

 

Jeg har prøvd å få tak i musikk cd ‘er med local marimba osv. Her fines det ikke originale cd’er å få tak i. Alt er pirat og koster ca 10 quetzales (7-8 kr).

 

I Antigua har jeg i dag vart på guidet tur til den aktive vulkanen Pacaya på ca 2500 m. Det var bare rett og slett en fantastisk opplevelse å se den tyktflytende lavaen renne ut av flere hull og størkne seint rett foran beina på oss. Alt var trygt, men det var nærmest som å oppleve noe av skapelsen på nært hold. Slikt er ikke daglig. Jeg har også her fått bilder og til og med video av den rødglødende lavaen.

 

Og så vil jeg fortelle at jeg har fatt en hyggelig bekjent som har rom ved siden av meg på hotellet. Han er pensjonist, har jobbet i medisinbransjen i USA og snakker selvsagt engelsk i tillegg til spansk. Vi deler faktisk synet på hva som på sikt må til i dette landet og andre land i Latinamerika, nemlig en strukturendring som fordeler ressurser rettferdig og som tar et ordentlig oppgjør med den etterkolonialistiske politikken som har rådd ved hjelp av hjelp av Uncle Sam.

 

I morgen onsdag er det altså program på den norske ambassaden i Ciudad Guatemala. Som tidligere berettet håper jeg deretter å få med meg en tur til mayaruinene i Tikal nord i landet.

 

Saludos!

Hilsen

Harald

 

 

Reisebrev 4 fra Harald i Guatemala

 

Nå går det ubønnhørlig mot reisens slutt for mitt vedkommende. Det blir noen rolige turistdager her i helga. Jeg unner imidlertid alle som har mulighet til å besøke dette fantastiske kontrastfylte landet i “otra mundo” å faktisk gjøre det.

 

Jeg er altså tilbake igjen etter en tur til Tikal. På mandag var møtet med ambassadør Lars Vaagen. Han er gift med en chilensk dame, og kom nettopp tilbake fra et besøk i Santiago de Chile hvor hans kone kommer fra. Han er meget interessert i alt som skjer i M.C. , og han kjenner til mange norske bosettinger her i landet, blant annet de jeg fortalte om i Jaibalito ved Lago Atitlan.

 

Sannsynligvis skal jeg ha et nytt møte med han på mandag, men da med en representant for det guatemaltekiske landbruksdepartementet, for å drøfte nærmere eventuelle muligheter for å starte opp landbruksutdannelse i Retalhuleu fylke med norsk assistanse.

 

Så til Tikal. Midt i den gigantiske jungelen Peten (som også er navnet på departementet= fylket) ligger altså Tikal. På 50 tallet ble man klar over viktigheten av dette, men det var forst pa 70 tallet man skjønte hvor gigantisk dette Maya-senteret var. Jungelen hadde tatt tilbake det meste, og selv om byggverkene var kjempehøye så var de helt tildekket og overgrodd. De eldste minnesmerkene stammer fra 900 f.Kr., og de siste ble kontsruert omkring 900 e.Kr. Stein på stein ble lagt, uten at de hadde kjennskap verken til hjulet eller taljesystem for a lette arbeidet. Heller ikke trekkdyr ble brukt. Av en eller annen årsak døde denne sivilisasjonen plutselig ut på 1000 tallet.

 

Tikal var et administrativt, religiøst og vitenskapelig senter for Mayaer pa Yucatanhalvoya. Men det eksisterte flere slike sentre. Ved et sted som heter Mirador, tre dagsreiser til fots lenger nord, har en begynt utgravinger av et område som visstnok mange mener kommer til å endre historien fra denne delen av verden betydelig.

De lærde strides om vanlige mayaer bodde i senteret eller om det var bare for administrative og religiøse ledere.

 

Det var veldig underlig å gå rundt i ruinene. Med jungel på alle kanter og masse ville dyr på bakken og i tretoppene, var stemningen nærmest uvirkelig. 35 grader i lufta og med en høy luftfuktighet var det fysisk ubehagelig å eksistere der, og av de grunnene var det for meg i grunnen nok å ha en dag der. Mye blir gjort for a ta vare på både kultur og natur samtidig som folk skal få oppleve det som finnes der ved at det er lagt tilrette for det. .

 

Jeg vil utfylle dette lille skrevne med mengder av bilder som jeg har a vise fram.

 

I går brukte jeg mye av dagen til å besøke markedene i Antigua. Man kunne få kjøpt absolutt alt der, men det mest imponerende var grønnsaks- og fruktmarkedene med et utvalg og med mengder som får en til å bli andektig i forhold til hva som kan høstes fra naturen. Indianerne kommer ned fra fjellene og markene rundt omkring for på denne måten å få omsatt de flotte håndverks- og matproduktene sine.

I går kveld gikk jeg innom en irsk pub her i byen. Tilfeldigvis traff jeg eieren av stedet som var dansk og han kunne fortelle sin historie slik:

Rundt år 2000 hadde han et oppdrag i Norge. Han var maler av yrke, og et eiendomsselskap ønsket å få malt et tidligere forsvarsanlegg som de hadde kjøpt. Dette forsvarsanlegget ligger forøvrig i hjembyen til Vigdis.....Avtalen var 10 timers arbeid hver dag i ett år, med en timepris på 800 kroner. Han mottok for dette hver uke penger i en pose uten noen form for papirer/kvitteringer. Da jobben var gjort, sa flyttet han til Guatemala og har kjøpt opp landområder og lever svært godt her. Han er sjelden i Danmark på ferie, men nettopp i år ville han besøke sine foreldre i14 dager. Pa puben har han 5 ansatte. De tjener 80 quetzaler pr. dag fra han. I drikks får de mellom 3 og 4 hundre quetzaler, altså en svært god dagslønn her borte. Det er mange løsarbeidere m.fl. som tjener 40-50 q pr dag, altså omlag 35 kroner. Ikke rart at en av hans ansatte, som var utdannet til og praktiserte som førskolelærer, sluttet i dette yrket for å begynne å arbeide på pub. Som førskolelærer tjente hun ca 2000Q pr måned, altså ca 1600 kr. Ingen skatt på arbeid, ingen sykeordninger og vær din egen lykkes smed viss du skal overleve her! Jeg tar med litt av slike historier fordi det får i alle fall meg til a gjøre noen refleksjoner.

 

I dag besøkte jeg en finca (gård) i nærheten som driver kaffeproduksjon og turisme. Artig besøk. Eieren kunne fortelle om god inntjening, ingen subsidier av produktene og høy levestandard. Slik er dette kontrastfylte landet på det kontrastfylte kontinentet!

 

I morgen er det lørdag, og jeg har ikke noe program. Men det kan jo hende at jeg melder meg på ett eller annet som den turisguidene har å tilby. Hører forresten det er vinter hjemme. Det husker jeg nesten ikke hva er, her jeg sitter foran tastatur og skjerm i shorts.

 

Dette er sannsynligvis den siste reisebeskrivelsen jeg sender avgarde.

 

Saludos!

 

Harald

Reisebrev fra Harald, Antigua, Noviembre, 3 2010

Publisert: 18. nov 2010

Hilde Haugom

Carta de viaje, numero dos Til de som måtte lese dette

 

Åsmund Olafson skrev som kjent et sted at ”det strøymer på meg så eg knapt kan anda”. Selv om hverdagene etter hvert er blitt mer strukturerte og like for meg her i Guatemala så er det mye å fortelle om. Og det jeg får med meg av hendelser og kunnskap daglig blir også gjenstand for refleksjon, bearbeiding og tenkning fra min side. Som jeg sa i forrige brev: Vi vet vel ikke hvor godt vi har det i Norge.

 

Daglig er attentater og muchas sangeria (blod) viktige oppslag i pressen. Særlig mye er smurt opp i detaljer på første side i El Diario, men både El Prensa Libre, Nuestra Guatemala og andre ”periodicos” benytter virkemidler som er svært sterke. Knallskarpe bilder med detaljer av døde er vanlig, og her er det nok ikke spørsmål om å passe på privatlivets fred. Jeg kan ikke tenke meg at det finnes noen ”Vær- varsom plakat” her. Det er vel heller ikke noen vitsi når oppklaringsprosenten på kriminelle handlinger ligger på ca 1%. Skremmende!!

”El dia de todos los santos” , altså allehelgens dag var nå på mandag. Dermed fikk helgen en fridag ekstra . og jeg dro med shuttle-bus til kystbyen Monterico forå bade og få litt avveksling. Stillehavet byr på salt vann med ca 27 grader og store brenninger som kaster seg opp på den kullsvarte stranda med lavasand som er så varm at det er umulig å gå uten sko på den. Det er merkelig at klimaet kan skifte så mye med en avstand på bare ca 15 mil. Men Antigua og Ciudad Guate ligger på ca 1500 høydemeter, og det er nok hovedårsaken.

Hotell Delfin i Monterico ble valgt. Egen do og bad på rommet ble lovet, og en kan vel ikke nekte for at det faktisk var det. Men standarden var ikke høy, for å si det mildt. Det var heller ikke prisen, ca 300 kr for meg i eget rom 2 netter inklusiv transport begge veier. Og hotellets fiskerestaurant var helt topp.

Mange andre i min situasjon kom dit, haugevis med amerikanere traff jeg. Jeg kom mest i kontakt med en ”ossi” fra Øst-Tyskland, en trivelig ingeniør på ca 40 år som hadde sagt opp en godt betalt jobb i et firma som drev med utvikling av solpaneler. Dette gjorde han kun for å reise rundt i Latin-Amerika. 3 kjekke ungdommer fra Nord-Trøndelag var også blant gjestene. De var ferdige med videregående nå i vår og hadde tatt på seg voluntørarbeid blant fattige barn for en amerikansk organisasjon. De var jo da bare 19 år og synes det visstnok var veldig kjekt å treffe en gammel norsk rektor fra samme skoleslag som også var på tur. Vi snakket mye om skole, og det er virkelig moro å treffe ungdom i en helt annen setting enn vanlig.

I Monterico kom jeg tilfeldigvis i kontakt med en hyggelig dame som påsto hun jobbet som personlig sekretær for ”el presidente” i Guatemala, Alvador Colon. Hun fortalte litt fra ”de indre kretser”, og slikt er jo sjelden uinteressant. Colon skal være visstnok ikke være noen sterk politiker, få tar han helt på alvor. Jeg mener å ha lest at han leder en koalisjon og at hans parti er noe som skal likne på et sosialdemokratisk parti (sammenlikninger med Europa har jeg på følelsen blir omtrent umulig). Men hans kone vet visstnok hva hun vil, og hun vil stille til valg neste år. Det er kjent at hun var på geriljaens side under borgerkrigen, og på sin vei mot maktens tinder har hun nå blitt beskyldt for å dele ut penger til fattige, altså et slags forsøk på handel for å sanke stemmer. Jeg vet jo ikke hva som er den fulle sannheten, men mange ting tyder jo på at den guatemalske staten er i permanent pengenød: De fattige har ikke penger å bidra med til skatt, og de rike vil ha pengene sine sjøl. Noe av det siste de vil er i alle fall å betale skatt til et statsapparat der de ansvarlige stort sett er opptatt av å berike seg selv via korrupte handlinger. Når dette med presidentfruen blir allment kjent, så kan vel det tyde på at hun har skutt seg selv i foten. Men valgene i Latin-Amerika er jo ofte forbundet med overraskelser, så vi får se til neste år hvem som kommer til å sitte som øverste statsleder i dette svært så skjøre demokratiet. Et land med kjempeproblemer og en befolkning på 13 millioner mennesker, der flertallet lever for under en dollar om dagen og et lite mindretall er ikke mindre enn styrtrike og som innehar privilegier som ble til i en kolonialistisk samfunnsstruktur der det meste nå dessverre synes stengt for utvikling.

På mandag ettermiddag gikk så turen tilbake til Antigua igjen. Rett før innkjørselen sør-vestfra ligger en stor kirkegård, ”un cemetario”. Og her ble det skikkelig trafikkork, ”un grande cola!” Det er på kirkegårdene de store festlighetene skjer på allehelgensdag her i katolikkland i Mellom-Amerika: Ungene har drager for å kunne komme nærmere i kontakt med øvrigheta og åndene. På drageseilene står det gjerne noen viktige ord til hovedhelgenen eller andre en vil ha kontakt med. På gravene myldrer det av blomster, folk spiller og synger alle typer musikk, og det spises virkelig god mat her ute i det fri. Det er tradisjon for å lage og ta med seg fiambre, en sammensatt rett som vertinna her i huset også laget en av de siste dagene i forrige uke. Rett utenfor er det salgsboder og til og med brennevinservering. De er ikke snauere enn at de gjerne tar seg en skikkelig skarp rom på grava til mor eller far. Med såpass stort alkoholforbruk og misbruk som dette landet har, så er det slett ikke så sjelden at det blir litt raving og ralling. Men dette er en gledens dag og ikke en fest for mørkemenn, tydeligvis.

Guatemaltekerne er et merkelig folk som har levd pluralistisk helt siden conquestadorenes tid. Daglig snakkes det blant indianerne et eller annet mayaspråk (som ikke forstås av andre mayagrupper) De fleste skjønner nok litt overfladisk spansk, men dette er språk nummer 2. Av denne og andre grunner så har heller ikke mayaene annammet den katolske trua fullt ut. De praktiserer gjerne tilbeding av sine egne guder ute i naturen eller til og med innenfor de katolske arrangmentene. En merkelig figur er den såkalte Maximon, som i skulpturell form er en meget enkelt utskjært trefigur med hatt og litt skjegg. Han ser litt ut som en lasaron, men så er han da også en slags helgenfigur for alkohol, tobakk, sex og penger. Noen knytter han til apostelen Simon, andre til Judas. Antakelig er han en slags sammenblanding av det meste. Viss det er noen som skulle føle seg fristet til å tilbe han, så finnes det visstnok her i byen et par alter til hans ære. Men han er tørst, og det er derfor viktig å komme med en liten skarp rom til Maximon og plassere den ved hans føtter eller på alteret. Da blir han visstnok blid….. Jeg skal være veldig forsiktig med å komme med sammenlikninger og paralleller, men sagaen om Olav den hellige har jo med en bit om

Her er Maximon i ulike utgaver

møtet med Dale-Gudbrand som endte med at en av kongens menn tok en klubbe og knuste avguden,og ut spratt det mus, ormer og annet uvesen……

Jeg kom forresten på en helt annen historie da jeg nevnte Olav den hellige. I en av de store avisene, jeg husker ikke hvilken i øyeblikket, så har de også tegneserien Hårek. Her bærer han imidlertid det klingende navnet ”Olafo”.

Og en annen historie med det samme fra gamle tider i Norge: Språkskolen som jeg går på, som for øvrig heter ”Escuela maya” har ukentlige frivillige utflukter for elevene. I forrige uke meldte jeg meg på en tur til en økologisk finca (gård) utenfor byen. Hovedproduksjonen var macadamatre, et treslag som visstnok har veldig stor kapasitet på CO2 fangst, og som ble solgt mye til los peublos (mayabosetninger). I tillegg til tresalgene drev de med framstilling av kosmetikkprodukter og mat som visstnok skulle være veldig bra for det meste….. Men fincaen bar det merkelige navnet Valhall, og jeg måtte selvsagt spørre hvorfor. Og da jeg samtidig sa at jeg kjente til dette norrøne navnet, så spurte han meg tilbake om ikke det var ”el paraiso” for ”los dios en la religion de viaja Noruega”, og det måtte jeg jo bare svare bekreftende til. Det viste seg at fincaen ble startet av en amerikaner, og de hevdet at de drev med en produksjon helt i pakt med naturen og at de derfor hadde funnet at navnet Valhall passet godt. Merkelige ting en kommer borti, færr!!

Når det gjelder språkstudiene, så går det selvsagt framover. For tida holder jeg på med bøying og konjugasjon av uregelmessige verb, og der kommer jeg nok til å befinne meg en stund framover. I følge min lærerinne (fin, gammel betegnelse!!), som for øvrig også er rektor på ”una escuela primaria” i en pueblo utenfor byen, så er jeg ikke nybegynner lenger, men på mellomstadiet. Godt å høre, men føler noen ganger at det ikke kan være sant likevel. Men moro er det, og skolegangen er for meg en intellektuell øvelse som jeg trives veldig godt med. Skolen har godt rykte, og blant elevene er det en del med høyt nivå i språket. Blant andre er det japanere her med høy utdanningsbakgrunn, samt folk fra den amerikanske regjeringsadministrasjonen som underviser ansatte i utenrikstjenesten. Og så snakker lærerne her om ”los periodistas de Noruega” (journalistene fra Norge) som kommer en gang i året og som visstnok preger skolen veldig mye når de er her. ”Mi maestra” sier at hvert slikt besøk avsluttes med en fest som de har, og da har gjestene akevitt med seg. ”Muy fuerte, pero un sabor muy bueno tambien”(svært sterk, men med en nydelig smak) I dag måtte forøvrig ”mi maestra” på barneskolen sin, og da fikk jeg vikar: En maestro med stor livvidde, kraftig stemme , godt humør og med 30 års erfaring som lærer på denne skolen, altså en lærerpersonlighet med stor erfaring og kunnskap. Slike møter gir meg lyst til å undervise igjen, men jeg tror nok jeg skal gå i tenkeboksen først……..

I går var jeg på et bildeforedrag med tittlelen ”Antigua behind the walls”, med en kjent amerikaner ved navn Elisabeth Bells. Virkelig flott! Artig å lære litt om hvordan gresk, romersk, arabisk og italiensk og spansk kunst og arkitektur og byggeskikk ble flyttet over til ”el otro mundo” av conquestadorene og antok sin egen form her, der også de hyppige jordskjelvene ble hensyntatt etter hvert.

Jeg vet ikke antallet kirker som var i Antigua foer jordskjelvet i 1770 aarene, men det var et stort antall. Bare faa er bygd opp igjen. Her er en klosterkirke – i ruin.

”Paradiset og tårene” heter en bok av Yngvar Ustvedt som kom ut i 70 årene i Norge. En mer treffende tittel på hva som skjedde under og i kjølvannet av conquestadorene kan man vel neppe tenke seg. Historien er det som har skjedd. Politikk , samfunnsplanlegging og økonomi med de rette beslutningene er det som skal til for å forme Guatemalas framtid. Jeg er redd det kommer til å bli en ny borgerkrig.

Men tilfellet Montecristo og liknende prosjekter viser at det går an å gjøre ting som har kjempemye å tilføre de menneskene som er så heldige å få være med på slikt.

Dette får være nok i denne omgangen. Nå skal jeg gjøre min” tarea para manana” (lekser til i morgen)

Mange hilsner fra

Harald